hm, kjenner jeg må få skrive fra meg litt nå. Idag har vært siste feriedag, en fantastisk sådan, men imorgen begynner skolen igjen. Har virkelig hatt en klump i magen de siste ukene, og jeg kjenner, for den første skolestarten noen sinne, at jeg gruer meg. Gruer meg til å gi slipp på de fine dagene når man sover til midt på dagen, spiser pannekaker til frokost og sovner i morgentimene.. Jeg gruer meg også til alt stresset skolen innebærer. Har så prestasjonsangst. Hva om det ikke blir bra nok? gruer meg til nye lærere, til nye fag, til at man hele tiden må prestere sitt beste. Jeg hater når livet går på autopilot, når man ikke kan velge bort noe som gir deg en klump i magen hver dag hele året, når man bare må. Vil så gjerne synes det er gøy, spennende, lærerikt. Men nå synes jeg det bare er mas og måmåmå hele tiden, jeg føler at jeg aldri får gjort noe jeg virkelig vil, og aldri liksom får igjen for alt arbeidet. Og her sitter jeg med et snitt på godt over 5. Hm. skal det virkelig være sånn at oss perfeksjonister, "High achievers", vi skal grue oss, stresse, krisemaksimere oss frem til 5ere og 6ere? blir man lykkeligere av det? jeg vet med meg selv at jeg ikke hadde vært særlig lykkelig med et snitt på 3, og at jeg ikke kommer dit jeg (tror) jeg vil i verden med et dårligere snitt enn det jeg har. Skal man måtte være ulykkelig for å score høyt? Jeg vil så gjerne kjenne at hverdagen ikke går på autopilot, at jeg gjør noe nyttig, som jeg får til, og som jeg ikke trenger å gå rundt med en klump i halsen for. Nå legger jeg meg, og prøver å våkne opp i morgen med en god innstilling, positivitet og pågangsmot, og tenke at "I can do this". Fordi jeg kan. virkelig!
Nå slenger jeg meg i dusjen, tjitjing!
