Det kan nesten ikke beskrives, følelsen av å stå lengst, lengst fram ved scenen i konfettiregnet. Å se på ansiktene til jentene og guttene ved siden av deg og vite at de er like store fans og gleder seg like mye til "Kom igen Lena" som du, å veksle blikk og vite at det er et like stort øyeblikk i livene deres, og at når de drar hjem og legger hodet på puta så har de også et smil om munnen og sommerfugler i magen, fortsatt. Å kjenne på følelsen at jo, det er nok musikk som bringer mennesker nærmere hverandre likevell.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar